Ny rapport om norske utfordringer innen europeisk forvaltningspolitikk

I regi av fornyings, – administrasjons, og kirkedepartementet er det gjennomført en analyse som tar for seg relasjonene mellom forvaltning i Norge og EU og utviklingen denne sektoren har hatt i samspill med EØS-avtalen. Siden EØS-avtalen ble inngått har mye endret seg i EU. Nye traktater har medført endringer i institusjonene og til dels maktfordelingen. Nye metoder er utviklet for å effektivisere blant annet lovgivningsprosessen, og disse endringene er gjennom EØS-avtalen relevante for Norge.

Rapporten, som ble publisert i januar i år, tar blant annet opp spørsmål omkring den stadig økende bruken av ekspertkomiteer under Europakommisjonen, hvor norske aktører deltar aktivt.

Ifølge rapporten er Norge med i den administrative forberedelsesfasen, gjennom deltakelse i ekspertkomiteene, men uteblir fra arenaene, Europarlamentet og Det europeiske råd, hvor de politiske beslutningene fattes. Utfordringen er at maktbalansen mellom de to kanalene utvikler seg mot en skjevhet i den politiske beslutningskanalens favør. Noe som medfører at Norges mulighet til å påvirke skjer gjennom forvaltning og vi havner i en situasjon hvor forvaltningen blir politikken. Når en lov er vedtatt kommer Norge på banen igjen og deltar så i implementerings- og oppfølgingsfasen, noe som resulterer til en prinsipiell demokratisk utfordring for Norge.

Analysen viser også til at det oppstår utfordringer omkring EUs nye vekst- og sysselsetting strategi 2020, som inkluderer politikk og lovgivning på tvers av sektorer for å skape et mer samstemt lovverk. I mange tilfeller er bare deler av lovgivningen relevant gjennom EØS, men pakkeløsningene medfører at norsk forvaltning ofte må innbefatte seg med den komplette pakken for at lovene skal kunne implementeres korrekt. I tillegg oppstår det en usikkerhet rundt hvem som skal ta seg av hva og hvem som står ansvarlig for implementeringen i forvaltningen.

I lys av dette, legger rapporten frem diverse tiltak som kan forbedre situasjonen og evnen til norsk forvaltning til å være en relevant del av europeisk forvaltningspolitikk. Kunnskapsnivået om EU og faglig kompetanse må ifølge rapporten forbedres og blant tiltakene som foreslås er finansiell støtte til høyere utdanning innen EU-temaer, kvalitetssikring av pensum bør gjennomføres, opprettelse av en sommerskole for politikere og toppledere og det bør utbedres og gis støtte til etterutdanning og forskning om europeisk forvaltningspolitikk.

Les hele rapporten her.