Mener EU alvor med energiomstillingen?
EU holder høy profil under de pågående klimaforhandlingene i Antalya. Samlet sett har EU-landene kuttet utslipp med 39 prosent sammenlignet med 1990. Ved inngangen til klimatoppmøtet publiserte Europakommisjonen sin årlige rapport om unionens Climate Action Progress. Der kan nederlenderen Wopke Hoepstra, EUs klimakommisær, stolt fortelle at “Utslippene i EU fortsetter å falle, og bruken av grønn teknologi får stadig større utbredelse i hele økonomien».
Sammenlignet med de fleste andre har EU-landene altså en del grunner til å skryte. Når en graver litt i tallene blir virkeligheten likevel raskt nyansert. Du skal ikke bla langt forbi Hoepstras optimistiske åpningsord før EU-rapporten viser tydelig hvor vanskelig det blir for unionen å nå sine egne klimamål. Utslippene går ned, men ikke fort nok til å nå målene som er vedtatt for 2030. Med dagens tempo vil EU først nå målet fem år seinere, i 2035. I en annen rapport, lansert omtrent samtidig, konkluderte klimaforskere med at det verdens stater til nå har lovet å gjøre, ikke er nok til å avverge kraftig oppvarming. Vi vil få en global temperaturstigning på 2,7 grader innen slutten av århundret, selv hvis alt dette gjennomføres. EU får kritikk i rapporten, hvor det blir hevdet at kommisjonens prestisjeprosjekt om å redusere reguleringer for europeisk næringsliv svekker klimapolitikken.
På overflaten er det stø kurs i EUs klima- og energipolitikk. De fleste grønne flaggskipene fra Ursula von der Leyens første periode som kommisjonspresident er beholdt og videreutviklet. Det gjelder omfattende planer for grønn industri, for elektrifisering av næringsliv, samferdsel og husholdninger og for utbygging av fornybar energi og kjernekraft. Retorikken er dempet, i tråd med at klima har falt i viktighet på den politiske dagsorden i medlemslandene de siste årene. Når mål og planer likevel består er det fordi det nye hovedtemaet i Brussel, europeisk suverenitet og uavhengighet, peker i samme retning. I en verden med sterkere motsetninger og mindre samarbeid har stater som ikke kontrollerer sin egen energiforsyning trøbbel. Deres avhengighet kan utnyttes maktpolitisk, og det høye konfliktnivået i verden fører til den ene priskrisen på fossil energi etter den andre. Det grønne skiftet er for EU en vei ut av denne skvisen.
Men å ville noe er én ting. Å gjøre det er ofte en helt annen sak. Når omstillingen går saktere enn EU-institusjonene i Brussel har sett for seg er det blant annet fordi de europeiske planene stadig får kjørt seg i møte med den politiske virkeligheten i medlemslandene. Omstilling er kostbart, og gevinstene høstes gjerne lenge etter at sittende regjerings tid er omme. Presset fra næringsliv og befolkning om å gjøre noe med høye energipriser NÅ er forståelig nok stort. Til tross for sommerens hetebølger er det fortsatt kritikken mot klimapolitikken som dominerer i mange land. Dermed oppstår det i en rekke tilfeller motstand fra hovedstedene mot å gjennomføre det de har blitt enige om på europeisk nivå.
EU har vedtatt å utsette flere klimatiltak de siste månedene. Industrien kan beholde gratiskvoter i det europeiske kvotesystemet fire år lengre enn planlagt, det nye kvotesystemet for drivstoff er utsatt et år og kan bli utsatt ytterligere, og utsatt ble også krav til importører av olje og gass om å overvåke og rapportere metan-utslipp. Klimakrav til europeisk bilindustri ble dempet i fjor vinter, og EUs krav om bærekraftsrapportering for næringslivet er strammet inn til kun å gjelde de største selskapene.
Også et annet spørsmål henger ved EUs representanter i Antalya: Hva slags EU kommer til å dukke opp på kommende utgaver av COP? Europeiske ytre høyre-partier er nær makten i en rekke medlemsstater. Både i Frankrike, Polen, Italia og Spania er grønn omstilling noe disse partiene er skeptiske til og i mange tilfeller ønsker å reversere. Energi- og industripolitikkens framtid vil derfor bli sterkt påvirket av de mange valgene som skal foregå i sentrale EU-land i løpet av det neste året.
Svaret på ingressens spørsmål er nok ja. EUs ledere mener alvor med energiomstilling og utslippskutt. Men om de har evnen til å gjennomføre er et åpent spørsmål. Og når det også er åpent hvem Europas viktigste ledere er om et år sitter vi igjen med et usikkert bilde. Det gjør ikke jobben lettere for beslutningstakere i Vest-Norge og andre europeiske regioner. Hva slags investeringer, teknologi og kompetanse en bedrift, en skole eller en kommune trenger i framtiden påvirkes av hva denne europeiske usikkerheten ender med. Året som kommer, kan gi mange svar.