Blikk fra Brussel: EU i skvis mellom øst og vest

Da jeg i midten av januar hadde min første uke på kontoret til VNB var stemningen i EU-kvartalet i Brussel anstrengt. Nok en gang var årsaken Donald Trump. Dette var uken da spenningen rundt Grønland nådde et (foreløpig?) klimaks.   

I kjølvannet av Grønlandskrisen har europeiske lederes retorikk om selvstendighet skrudd seg til. Både Friedrich Merz og Keir Starmer snakket om «strategisk autonomi» i sine taler på sikkerhetskonferansen i München, et begrep bare franskmenn brukte tidligere. Allerede i desember erklærte Merz i en annen tale i samme by, hos det bayerske søsterpartiet CSU, at «vi er vitne til en grunnleggende endring i det transatlantiske forholdet». Tiårene med Pax Americana er i realiteten over, sa kansleren til sine egne: «Amerikanerne forsvarer sine interesser med stor hardhet, og det finnes ingen annen mulig respons fra vår side enn at også vi forsvarer våre interesser». Stemningsskiftet ble oppsummert av Belgias statsminister Bart De Wever, som i Davos erklærte at: «Å være en lykkelig vasall er én ting. Å være en ulykkelig slave er noe helt annet».

Politiske posisjoner som tidligere var hugd i stein er altså i bevegelse. Livslange atlantister snakker åpent om sin tvil rundt Natos framtid, og overbeviste tilhengere av frihandel lufter tanker om nye tollmurer. Hvorfor?

EU er i en trippel skvis mellom øst og vest. Skvisen er militær. Russisk aggresjon i øst har ikke bare ført til et sterkt politisk ønske om økt europeisk forsvarsevne. Frykten for at USAs støtte til Ukraina skal falle bort begrenser også europeernes politiske handlefrihet vis-à-vis Donald Trump i andre spørsmål. Videre handler skvisen om energi. EU er en stor importør av energi, og høye energipriser regnes fortsatt som en hovedutfordring for konkurranseevnen til europeisk industri og næringsliv. Selv om Norge forblir EUs største leverandør, har det smertefulle arbeidet med å frigjøre seg fra russisk gass økt avhengigheten av dyr LNG fra USA. Til sist er EU også i en teknologiskvis. De store IT-selskapene sikrer USA en dominerende rolle i KI-revolusjonen, og skaper ny europeisk avhengighet. Samtidig opplever deler av europeisk industri et «Kina-sjokk». Kina satser tungt på biler og grønn teknologi hvor også Europa har sterke industrielle interesser. Ifølge et anslag fra EY forsvant 120 000 jobber i tysk industri bare i fjor, og motsetningene rundt handel øker mellom Tyskland og Kina.

Å redusere disse avhengighetene står nå helt sentralt for EUs ledere. Det er ikke for ingenting at Europakommisjonens arbeidsprogram for 2026 fikk navnet «Europe`s independence moment». «I en verden preget av imperiale ambisjoner og imperiale kriger, en verden der avhengigheter blir nådeløst brukt som våpen, må et nytt Europa vokse fram», het det fra Ursula von der Leyen da programmet ble lagt fram i høst. Det er imidlertid lite som tyder på at «selvstendighetsøyeblikket» faktisk blir et øyeblikk. I stedet er det snakk om vanskelige prosesser som vil prege EU og Europa i mange år framover.

At øyeblikket kan vare i årevis understrekes av de mange debattene og prøveballongene rundt forsvar og sikkerhet. De mer forsiktige stemmene legger vekt på at det operasjonelle samarbeidet med USA stort sett fortsetter upåvirket av de politiske spenningene. Det var for eksempel budskapet da jeg nylig hørte formannen for EUs militærkomité, general Sean Clancy, innlede på et møte i tankesmien European Policy Center (EPC). Å etablere en «sterk og selvbærende europeisk pilar» i Nato, er da også hovedsporet til europeiske ledere. Det hindrer ikke mer radikal nytenkning, også fra toppen av EU-systemet. Forsvarskommisær Andrius Kubilius luftet i en tale i Sverige i januar tanken om et europeisk sikkerhetsråd og en EU-hær på 100 000 soldater. Selv om ideen seinere ble skutt ned av EUs utenrikssjef Kaja Kallas er det åpenbart grønt lys for idédugnad. Kubilius etterlyste en «intellektuell big bang» for nye ideer og modige beslutninger. Da lederne i den konservative partifamilien European People’s Party (EPP) møttes i Zagreb denne måneden besluttet de å sette i gang et arbeid for å gi EUs gjensidige forsvarsklausul, den som sier at medlemslandene har plikt til å hjelpe hvis et av dem blir angrepet, en mer reell implementering. Denne uken har to komiteer i Europaparlamentet hatt høring om institusjonelle spørsmål knyttet til en mulig framtidig europeisk forsvarsunion.

Energiskvisen synes å ha en mer åpenbar løsning: EU vil bli mindre avhengig av å importere energi. Derfor fortsetter de store initiativene innen fornybar energi og grønn industri som ble lansert av den forrige Europakommisjonen. Mer fornybar energi betyr mindre avhengighet og større strategisk autonomi. Men på dette feltet er det tegn til voksende uenigheter, og politisk backlash mot klimapolitikken i flere medlemsland. Kommisjonen og flertallet i Parlamentet har endret kurs i flere saker, som grønne plikter for næringslivet og dropping av forbudet mot forbrenningsmotorer i nye biler fra 2035.

Også i møte med den teknologiske- og handelspolitiske skvisen tenkes det høyt og nytt. I et forsøk på å skape ny balanse i handelen med Kina foreslår EU en betydelig systemendring i WTO. Et rådgivende organ for den franske regjeringen foreslår 30 prosent toll på kinesiske varer. Samtidig har flere europeiske land satt i gang tiltak for å redusere sin avhengighet av amerikansk Big Tech. Innen neste år skal det bli slutt på å bruke Teams og Zoom i statsapparatet i Frankrike, til fordel for det franske alternativet Visio. Mens EU tidligere framstod som proteksjonismens fremste motstander rulles det nå ut «Buy European»-politikk. For eksempel forberedes det lovgivning som vil gi preferanser til europeiskproduserte varer ved offentlige innkjøp.

Hva har alt dette å si for Vest-Norge? For det første betyr det at Norge, ikke minst vår region med energiressurser og viktige havområder, blir mer interessant for resten av Europa. Strategisk er Norden ikke periferi, men et svært viktig område også for de større maktene i Europa og EU. Det er ikke tilfeldig at både EUs rådspresident Antonio Costa og utenrikssjef Kaja Kallas har vært i Norge i løpet av de siste ukene. Hva slags sikkerhetspolitisk arkitektur Europa får i framtiden, og Norges plass i den, er selvsagt et fundamentalt viktig tema også for Vestlandet.

Den nye situasjonen gir økt oppmerksomhet rundt spørsmål som er viktige for vår region, som maritim beredskap og forvaltning av havområdene. EU kommer nå med ny havnestrategi og ny havlovgivning, begge kan få betydning for Vest-Norge. Samarbeidet i Conference of Peripheral Maritime Regions (CPMR), med Nordsjøkommisjonen hvor våre fylkeskommuner deltar, kan få økt vekt.

Utfordringer kan det også bli. Samordningen av europeisk energipolitikk vil neppe bremse opp, og det er som kjent politisk kontroversielt i Norge. I tillegg har innføringen av toll på ferrolegeringer skapt uro for at norsk næringsliv kan oppleve å havne på utsiden av EUs tollmurer flere ganger hvis handelskrigene mellom de store blokkene drar seg til. På den andre siden virker det nå å være avklart at «European» i Buy European også betyr EØS-landene, slik at kommende lover om preferanse for europeiske varer vil inkludere norske produkter.

Ingenting av dette kommer altså til å ta et øyeblikk. Desto større grunn til å følge nøye med i månedene og årene som kommer. Vest-Norges Brusselkontor skal være øyne og øre for regionen i EU, og vårt mål er at nyhetene og analysene vi sender hjem vil gi deg bedre oversikt over de store endringene som er underveis.