Blikk fra Brussel | Made in Europe: EU skifter retning

EU har lenge sett seg selv som globaliseringens og de internasjonale handelsreglenes siste forsvarer. Ser vi nå en dreining mot europeisk proteksjonisme? 

Hvor lenge kan du fortsette å følge spillereglene, hvis alle andre bryter dem? Dette er Europas dilemma i møte med Trumps handelskrig og kinesisk statskapitalisme. Det er prinsippfast og aktverdig å stå opp for en regelbasert verdensorden i et stadig mer fragmentert og polarisert geopolitisk klima. Man må likevel forholde seg til hvordan verden er, ikke hvordan man skulle ønske den var. Omtrent slik lyder argumentene for mer beskyttelse av europeisk industri og markeder, som nå høres stadig sterkere både i Brussel og i mange nasjonale hovedsteder. Det rasles jevnlig med den såkalte handels-bazookaen i møte med amerikanske tolltrusler, og ideer om høye og brede tollmurer mot Kina blir luftet.

Frankrike har lenge argumentert for en såkalt europeisk preferanse, en «Buy European»-politikk for å møte strømmen av kinesiske varer og den aktive industripolitikken USA innførte med Joe Bidens Inflation Reduction Act. Tanken har vært at EU og europeiske stater skal stille krav om europeisk innhold ved offentlige innkjøp og subsidier, og slik gi markedsfordeler til europeisk næringsliv. Dette vil være beskyttelse, ikke proteksjonisme, hevder president Emmanuel Macron. Andre europeiske regjeringer, med blant andre Sverige i spissen, har vært uenig. En slik preferanse innebærer å kjøpe dyrere varer og tjenester enn nødvendig, påpeker motstanderne. Du forbedrer ikke konkurranseevnen ved å fordyre verdikjedene til europeiske bedrifter, mener de. Tilhengerne kontrer med at oppbygging av egen industri krever en fase med beskyttelse. Dessuten viser de til at Europa har kommet lengre med avkarbonisering enn andre, og at det derfor er rimelig å sikre at det finnes et marked for produkter som møter EUs klimakrav.

I Europakommisjonens utkast til ny industrilov, Industrial Accelerator Act (IAA), har tilhengerne av beskyttelse fått gjennomslag. Her foreslås det å innføre krav om både «Made in Europe» og lavutslipp ved offentlige innkjøp og i offentlig næringsstøtte. Disse skal gjelde for strategisk viktige produkter som stål, sement, aluminium og biler, samt for klimateknologi som batterier og varmepumper. Lovutkastet legger opp til en aktiv industripolitikk som skal øke industriproduksjonens andel av europeisk BNP vesentlig i årene fram til 2035. Selv om det bare skal gjelder i utvalgte sektorer, må utkastet leses som en seier for tilhengerne av en ny europeisk linje i handelspolitikken. Deres posisjon er nok også styrket gjennom en vinter hvor de internasjonale krisene har avløst hverandre i rask rekkefølge. Grønlandskrisen var en vekker når det gjaldt avhengigheten av USA, og energiprisene som føk i været da Hormuzstredet ble stengt viser hvor sårbart EU er som storimportør av fossil energi. Det betyr likevel ikke at debatten er over. Nå skal IAA gå sin sakte gang gjennom EU-systemet, og det er grunn til å forvente nye motsetninger knyttet til både innretning og omfang når EU-parlamentet og de nasjonale regjeringene i Rådet skal si sitt.

Hva betyr så dette for Vest-Norge? Et EU som legger mer vekt på økonomisk beskyttelse kan innebære både trøbbel og muligheter. Trøbbel hvis Norge havner utenfor nye beskyttelsestiltak, slik det har blitt med ferrolegeringer. Muligheter hvis Norge havner innenfor, slik det ser ut til å bli med de nye «Made in Europe»-preferansene.

PS: Samtidig som EU-kommisjonen lanserte IAA la den fram sin nye strategi for maritim industri. Også her er målet økt suverenitet og mer europeisk skipsbygging og maritim utstyrsproduksjon. Denne industrien står sterkt i Vest-Norge, og strategien er derfor relevant for flere av våre kystsamfunn. VNB lager både notat og webinar om strategien for våre medlemmer.