Blikk fra Brussel: Grønt skifte uten grønt snakk

«Donald Trump har gjort mer for å drive fram utfasing av fossil energi enn Greta Thunberg». Med dette utsagnet prøvde den sosialdemokratiske EU-parlamentarikeren Bruno Tobback å overbevise Espen Barth Eide om at etterspørselen etter norsk gass i Europa vil falle raskere enn mange tror. Påstanden forklarer et paradoks som preger Brussel: Det snakkes lite om klima, men mye om energiomstilling.

Belgieren Tobback og den norske utenriksministeren møttes på et frokostseminar om oljeleting i Arktis, i Brussel forrige uke. Barth Eide var i EU-hovedstaden for, etter sigende, å få kritikk for det norske EØS-etterslepet i energisaker. Europa betaler en høy pris for krigen i Midtøsten, og energi er igjen tema nummer én i alle europeiske hovedsteder. Hva slags politikk vil EU møte energikrisen med? Det spørsmålet har jeg møtt overalt hvor jeg har kommet de siste ukene. Det var tema på Enlit-konferansen i Bergen, hvor industriaktører tilknyttet Grøn Region Vestland prøver å forutse hvor stor den europeiske etterspørselen etter norsk klimateknologi kommer til å bli. Det var tema på Energiknutepunktkonferansen i Molde, hvor Aukrasamfunnet og industrien der planlegger for framtiden til gassanlegget på Nyhamna. Og det var tema på årsmøtet til Nordsjøkommisjonen i Lelystad i Nederland, hvor fylkestingsrepresentanter fra Møre og Romsdal og Vestland møtte kolleger fra hele Nordsjøområdet.

Det begynner å bli lenge siden det var skolestreiker for klima og rally for grønne aksjer på børsene. Det politiske backlashet mot klimadagsordenen er tydelig over hele Europa, for ikke å snakke om Donald Trumps USA. Det merkes også i EU. Det gjelder alt fra symbolske ting, som at den planlagte Industrial Decarbonisation Accelerator Act fikk navnet Industrial Accelerator Act (IAA) da den ble lagt fram i mars, til mer substansiell endring. Krav om klimarapportering for bedrifter er fjernet. EU ga etter for press fra Norge og USA og utsetter klimakrav knyttet til metanutslipp. Kravene til bilindustrien om overgang til nullutslippsbiler innen 2035 et utsatt og uthulet. Flere regjeringer krever også at Kommisjonen innvilger dem større handlingsrom til å kompensere for høye energipriser, og det mumles til og med om lettelser i sanksjonene mot russisk gass. En gruppe medlemsland, med Italia i spissen, har de siste månedene kjempet for å svekke det europeiske karbonkvotesystemet ETS for å få ned kostnadene for industrien.

Det tilsynelatende underlige er at kjernen i EUs politikk for det grønne skiftet likevel ser ut til å bestå. Den siste energikrisen virker til og med å bidra til en intensivering av innsatsen. Så langt har forsøkene på å uthule kvotemarkedet ikke lyktes. Et flertall av medlemsland mener det ville straffe bedriftene som allerede har investert i å redusere sitt Co2-avtrykk. EU bekreftet seinest i mars sitt mål om å kutte 90 prosent av netto klimagassutslipp innen 2040. En rekke nye initiativer for å få fart på overgangen bort fra fossil energi rulles ut i løpet av inneværende år.

Den nevnte IAA legger opp til at offentlige innkjøp og støtte skal bidra til å skape europeiske markeder for egne industriprodukter laget med lave eller null utslipp. I løpet av sommeren skal Kommisjonen legge fram en handlingsplan for elektrifisering. Den skal inneholde et nytt elektrifiseringsmål og tiltak for å elektrifisere industri, bygg og transport. Investeringer i energiomstilling skal stimuleres gjennom en egen Clean Energy Investment Strategy. Et annet initiativ, nettpakken, skal få fart på utbygging og sammenkobling av nett for å gjøre elektrifiseringen mulig. Det er denne pakken som skaper hodebry for norske og svenske politikere, med kamp om flaskehalsinntekter og forsøk på å sentralisere planlegging som avvises i begge land. Også der EU innrømmer at de har skiftet standpunkt tyder vendingen på at strategien er å stå fast på utfasingen av fossil energi. Kommisjonspresident Ursula von der Leyen har kalt utfasingen av atomkraft i Europa et «strategisk mistak» og har lansert en strategi for utbygging av små, modulære kjernekraftverk.

Det kan selvsagt ikke utelukkes at det vil komme vesentlige skritt som endrer dette bildet. Det vil særlig gjelde dersom det ikke blir noen fred mellom Trump og prestestyret i Iran, og energimangelen blir enda mer akutt i månedene som kommer. Dessuten er det fortsatt medlemslandene som må stå for mesteparten av gjennomføringen av energiomstillingen. Både evnen og entusiasmen er varierende. Flaggskipet, Tysklands energiewende, ligger ikke an til å nå sine klimamål for 2030. Dersom ytre høyre skulle vinne presidentvalget i Frankrike neste år vil den ideologiske motstanden mot alt som smaker av klimapolitikk styrke seg enda mer. Likevel er hovedbildet foreløpig klart: Til tross for mangelen på grønn stemning består energipolitikkens grønne retning. Det skyldes to ord som nå gjentas enda oftere i Brussel enn klima ble nevnt for noen år siden: sikkerhet og konkurransekraft.

Vi er på vei ut av en verdensorden kjennetegnet av økonomisk globalisering og internasjonale spilleregler med noenlunde autoritet. Den nye epoken preges av mindre samarbeid, mer motsetninger og mer konkurranse mellom stormaktene. I en slik verden blir avhengighet til politiske våpen. Europa har flere slike kritiske avhengigheter, og de begrenser handlefriheten til EU-landene. Det snakkes mye om den militære avhengigheten, men energi er like viktig. Etter utfasingen av russisk gass i EU har flytende gass fra USA og Midtøsten fylt tomrommet. USA går nå forbi Norge som EUs største gassleverandør. Energi er altså enda en kilde til amerikansk makt over Europa. Prisøkningen etter stengingen av Hormuz-stredet viser at avhengighet av import fra Midtøsten også innebærer europeisk sårbarhet. EUs energi- og forsvarskommisærer kom i forrige uke med en skarp advarsel om hvordan Europas avhengighet av fossil energi kan bli farlig i en krigssituasjon.

EU har også sakket akterut i den økonomiske konkurransen med USA og Kina. Det er ulike meninger om hva som er de viktigste årsakene, men ikke fnugg av tvil om at høye energipriser er en av dem. Dette er den andre grunnen til at det for EU gir mening å få fart på energiomstillingen, helt uavhengig av klimapolitikken. Den kan rett og slett gi billigere energi og mer autonomi. Overgangen fra fossil til fornybar gir mer kontroll over egen energiforsyning. Og når det blir nok ikke-fossil energi til å presse prisene nedover, går europeiske bedrifters konkurransekraft oppover.

Hva har dette å si for Vest-Norge? For det første er det grunn til å tro at mulighetene innen klimateknologi og fornybar-satsing – både når det gjelder forskning, investeringer og annet europeisk samarbeid – vil være store i årene som kommer. For det andre at spenningene rundt EØS-avtalen og energi ikke blir borte. Energiunion og integrering av kraftmarkedet har vist seg å ha stor politisk sprengkraft i Norge. For det tredje skal altså Europas forbruk av gass ned. Men hvor mye og hvor fort, hva skal lokalsamfunn og bedrifter i Vest-Norge egentlig planlegge for? Alt dette vil være med på å forme framtiden til regionen, og alt dette skal VNB rapportere hjem om, så grundig og tidlig som mulig.