Blikk fra Brussel: Den nølende kjempen

Vi er inne i «Europas uavhengighetsøyeblikk». Men har unionen og kontinentet egentlig blitt mer uavhengig i 2026? 

Tittelen på EU-kommisjonens arbeidsprogram for 2026 var en slående erkjennelse av Europas utsatte posisjon i en ny verden, og en tydelig viljeserklæring. Valget av «Europe’s Independence Moment» markerte posisjon og ambisjon i arbeidet med å redusere Europas kritiske avhengigheter, for slik å sikre «frihet og makt til å avgjøre vår egen skjebne». Programmet kretser rundt tiltak for å sikre europeisk suverenitet, både når det gjelder sikkerhet, teknologi og økonomi.  

Ingen kan hevde at månedene som har gått har gjort arbeidsprogrammets perspektiv mindre aktuelt. Nok en energikrise viser hvor utsatt EU er uten kontroll på egen energiforsyning. Kunstig intelligens er så dominert av amerikanske selskaper at teknologiens raske utvikling like fort skaper europeisk avhengighet. Kinas industrielle kapasitet har nådd et så formidabelt nivå at den truer med å konkurrere ut europeisk industri på stadig nye områder. Med Trumps trusler mot Grønland, flytting av amerikanske tropper fra Europa og et femte år uten løsning på blodbadet i Ukraina, har 2026 heller ikke bidratt til å roe de sikkerhetspolitiske nervene på kontinentet. 

Likevel framstår EU som en nølende kjempe, fanget mellom langsiktige ambisjoner og kortsiktige realiteter. For det tar jo tid å komme ut av avhengighet, og hva gjør du i mellomtiden? Problemet for EU-landene er at de fleste skritt mot å stå mer på egne bein kan møtes av motreaksjoner som utnytter avhengighetene Europa prøver å fri seg fra. Dessuten at slikt som er fornuftig på sikt kan ha en umiddelbar kostnad som velgere og næringsliv ikke så lett kan overtales til å betale.  

Slike dilemma er synlige knyttet til de fleste satsingsområdene som ble trukket fram i fjor høst.  

Den raske opprustningen i Europa kan paradoksalt nok øke avhengigheten av amerikanske våpensystemer, fordi det tar tid å utvikle sine egne. «Akkurat nå har vi ikke tid», forklarer sjefen for det tyske luftforsvaret og varsler kjøp av flere amerikanske fly. Asymmetrien mellom Europa og USA ble tydelig demonstrert da EU godtok Turnberry-avtalen i fjor. Enigheten innebærer 15 prosent toll på europeiske varer til USA, og nulltoll på industrivarer andre veien. Hensynet til Ukraina og egen sikkerhet ble sagt å være en viktig grunn til at EU godtok denne skjevheten.  

Kina anklages med stadig større styrke for å føre en ubalansert handelspolitikk, hvor overskuddet fra landets eksportmaskin blir større og større. Det kinesiske handelsoverskuddet med EU har vokst med 24 prosent på bare tolv måneder. Diskusjonen om sterkere europeiske mottiltak er i gang, men også her nøles det. I mange europeiske hovedsteder er frykten for å komme tapende ut av en handelskrig stor, og lysten på å miste tilgang til avanserte og billige kinesiske produkter liten. 

I juni lanserte kommisjonen en «teknologisk suverenitetspakke», med store ambisjoner for å utvikle europeisk produksjon av mikrochips, samt egne datasentre og skytjenester.  Noen uker seinere fulgte de opp med å gi Google en bot på 890 millioner euro for å misbruke markedsmakt. Beslutningen kan sette fyr på en langvarig krangel mellom EU og USA, hvor slike bøter ses på som urettferdig skattlegging av amerikanske selskaper. Uansett mener kritikere det fortsatt er for stor avstand mellom EUs ambisjoner, og virkemidlene som legges på bordet: «Hvis vi fortsetter å vokse slik vi har vokst, kommer vi til å bruke hundre år på å ta igjen Microsoft», sier en næringslivsleder til Euractiv om Europas tech-sektor. 

Hva så med den kanskje mest kritiske avhengigheten av alle, energi? I en tidligere utgave av denne spalten skrev jeg om hvordan EU intensiverer innsatsen for grønt skifte, fordi fornybar er kraft Europa kan kontrollere selv. Midt i den norske fellesferien la kommisjonen fram en omfattende elektrifiseringsplan, med mål om å øke elektrisitetens andel av energibruken fra dagens 23 til 46 prosent innen 2040. Ved å nå dette målet kan EU-landene spare 260 milliarder euro i året på redusert import av fossil energi. Men heller ikke dette bildet er uten viktige nyanser. For vil målene nås? I medlemslandene kjenner politikerne på presset for langt raskere kutt i energiprisene. Da kommer det forslag om å ta opp igjen importen av russisk gass, eller å svekke klimatiltak som øker prisen på fossil energi. Den langvarige tautrekkingen om EUs kvotemarked (ETS) skal i høst fortsette i parlamentet og rådet, men kommisjonens forslag til revisjon innebærer flere kvoter og større utslipp mellom 2030 og 2040. Kritikere mener revisjonen undergraver målene i elektrifiseringsplanen, og peker på at den innebærer mindre penger til avkarbonisering av industrien.  

Å være i skvis mellom det lange og korte perspektivet er ikke noe nytt, hverken i politikken eller i livet. For EU og Europa er det nå ekstra krevende. 17 september legger Ursula von der Leyen grunnlaget for et nytt arbeidsprogram, når hun holder den årlige State of the European Union-talen til parlamentet i Strasbourg. Da får vi vite hvordan hun selv synes det går.